God påske!

http://www.youtube.com/watch?v=7NNZ5Jo51Y8

Lovely London

Med alt pratet om hvor mye bra folk det er i London, hvor lett det er å bli kjent med nye folk, og om energien i byen som folk flytter til hele tiden - tenkte jeg å fortelle hva jeg gjorde i går kveld (fredag) - det illustrerer mangfoldet av internasjonale London. Dette er en helt vanlig, standard kveld ut for meg, ikke noe utenom det vanlige. For de av mine lesere som kjenner til Bergens uteliv (siste årene, ikke på 60-tallet, folkens), minner London litt, bare at det er mye større. Det pussige er at jeg møter folk jeg kjenner, tilfeldig, på gaten, på puben, selv om jeg bare kjenner...kanskje 20 av Londons 8 millioner innbyggere (indre London).

Så iallefall, jeg har en avtale med Laura, en dansk venninne som jobbet på Scandi kitchen før; vi har avtalt å møtes på Music hall eller hva det heter i Shoreditch (bydel rett øst for sentrum, ligger rett nord for Liverpool Street). Jeg er på vei ut døren da hun ringer og er superstresset fordi hun akkurat har snakket med en i klassen og har plutselig masse businessgreier hun må finne ut av før eksamen om en uke. Det er jo forståelig, men jeg står der i kåpe og med rosa negler - og bestemmer meg for å gå ut likevel. Jeg går ned til Angel, og ender opp på Keston Lodgë (teit navn, jeg vet, med prikkene og det) i Upper Street - en småfunky bar/pub, kjent for gode drinker, billig kaffe om dagen og typisk klientell nyutdannede bankers, studenter, litt som i shoreditch men ikke fullt så frika. Jeg prater med to russisk-kanadiske halvbrødre en stund (treffer alltid noen fra kanada hver gang jeg er der, må være 'lodge'-biten som tiltrekker dem), kommer i snakk med noen kulinger fra Paris og Karibien som skal til Electric Ballroom i Old Street (som er like ved der Laura og jeg hadde tenkt oss først). Jeg joiner dem på bussen og er glad for det - EB har bra musikk, blinkende lysgulv (dere vet sånn fikanter som skifter farge som du danser på), lysekroner, fløyel og hæla i taket. Flotte greier. Vi danser til indie/rock/punk-musikk, og er fornøyde - dvs jeg begynner å bli lei av franskene som viser seg å ha funky stil en ikke så mye mer. Perfect timing - jeg treffer Jorge, som jeg kjenner igjen men ikke helt husker hvor fra. vi finner raskt ut av det - han kjenner kjæresten til en kompis av meg fra skolen, og var på en fest jeg var på hos dem to måneder siden. De er en gjeng på 8 personer der den kvelden, ikke helt oversikten over hvordan alle kjenner hverandre, men er 5 spanjoler, to av dem bor i Italia, en fra Chile, en spansk jente som jobber på et arkitektkontor i London og kollegaen hennes fra Frankfurt. Kjempehyggelige folk, så jeg ditcher franskene og stikker med dem til en 'open till late'-klubb rett nedi gaten. På veien treffer vi Rio og Mika fra Japan, som blir med oss til klubben. Her er det house for alle penga, vi danser i noen timer, og går hjem rundt fire; veldig sømmelig tid syns jeg. Pilar, Miguel og Jenny skal samme vei som jeg, så vi går sammen til busstoppet, venter fem minutter før bussen. De går av noen stopp før meg, samtidig kommer Arne på, en islandsk personlig trener/psykologistudent som ikke klarer å stoppe å snakke om seg selv på de fire stoppene til bussen stopper rett utenfor døren min. Jeg går inn og rett i seng, fornøyd med det man må kalle en velykket kveld på byn.

Nå skal jeg studere i noen timer før jeg skal møte Nick, kjæresten til Louise(som jeg jobber med), vi skal lage deilig lammemiddag til Louise kommer hjem fra jobb - det er jo påskeaften, tross alt.

Jeg føyer meg til www.parisattac.blogspot.com; nydelig helg Hannah - men er det rart jeg syns med sånn en skjønn søster? Alltid kjekt å se deg, og jeg krysser fingrene for at du havner i nærheten neste år. God påske!

Helsebloggen: Epilog

Jeg beklaget meg over mitt strabasiøse møte med NHS til en i klassen min - som er født og oppvokst i London. Han hadde full forståelse og la til 'I know. I never go to the doctor. Unless I've broken something. Think it's 8 years since last time I went.' Så der, er ikke bare meg som er litt squeamish her. For de som trodde dette var en overdrivelse.

Helsebloggen

Dag 1
Jeg har hostet i tre uker, ligger i sengen med feber for tredje gang i løpet av den tiden, hoster opp gult slim og føler meg ikke helt pigg. På tide å se en lege. Jeg så 'Sicko' (Michael Moore's noe subjektive dokumentar om det amerikanske helsevesen versus det britiske/franske. Gjett hvilket land som vant.) og har om ikke høye så iallefall visse forventninger til det britiske helsevesenet, NHS (National Heatlhcare System). Jeg finner glad og fornøyd ut NHS har en hjemmeside som man bare kan gå inn på, taste inn postkoden, så finner de nærmeste kontor. Jeg skriver ned adressen, som er i Camden Road - fem minutter unna - og går ut. Etter å gått litt rundt, var ikke så lett dette her, finner jeg noe som ser ut som et kontor. Det er litt mørkt, og det var nå veldig høyt og spisst gjerde rundt parkeringsplassen, men... Det ser iallefall veldig offentlig ut; brosjyrer, plastikkblomster, lysrør... Ser folk sitte og vente innenfor - og går helt rundt før jeg finner inngangen. Skal til og gå inn da jeg ser et skilt med pil inn bygningen jeg står ved: Holloway Prison. Offentlig ja, men ikke helt den institusjonen jeg var på jakt etter. Finner tilslutt legekontoret som er nytt og fint, stor resepsjon med festlig farget fasade i glass - dette ser lovende ut. Ikke så lang kø heller - og et stort skilt ved inngangen: We are currently accepting new patients. Strålende! Blir nesten litt flau der jeg står, over hvor skeptisk jeg var. Dette er jo kjempefint! Jeg går bort til damen i resepsjonen og spør pent om de tar imot nye pasienter. 'Where do you live?'
'Holloway Road'
'Postcode?'
'N7' Damen taster litt på dataen.
'Ok, you don't belong in our area.' Damen peker på et lite kart som er klistret på disken, en firkant som går helt bort til veien min, men ikke over er markert i gult. 'Try up at the Northern Health Centre.'
'Ok, where's that?'
'Holloway Road'
'But, um...That's a long road, do you know where in Holloway Road?'
'By the Odeon, there's a pub there to, can't remember what it's called.'
'Oh, the Odeon, ok. Thankyou.'
The Odeon er like ved meg, så jeg går hele veien opp igjen også videre, og finner det etter å ha spurt damen på apoteket om veien. Hun var litt mer presis enn resepsjonsdamen.

The Northern Health Centre er et stort og stygt slott-aktig murbygg, ganske mørkt inne, men det ser rent ut iallefall. Lite kø der også, så jeg går og spør i resepsjonen om jeg hører til hos dem. Jeg er nå circa like nærmt hjemme som forrige kontor, bare i motsatt retning. Igjen spør de om postkoden min og igjen blir jeg sendt videre. Denne damen mener at jeg hører til Holloway Medical Centre, som er '250 - 300 yards down the road'. 300 yards skulle bli 270 meter, to minutter å gå, kanskje? Jeg går nedover Holloway Road i fem minutter, og er kommet litt forbi der jeg bor da jeg går inn til Boots for å spørre om de vet hvor det er. Kanskje jeg hadde gått fordi det? Der er de kjempehyggelige og slår opp leger i Holloway Road for meg. Der er et som heter Holloway Medical Centre som er nummer 149, og et som heter Holloway Medical Clinic i nummer 94. 'But we're in 410 now, so its quite far down.' Ok, så var litt lengre enn '300 yards' da. Jeg går i femten minutter til og finner Holloway Medical Clinic først - ganske nedslitt fasade med en skitten dør - men nei. Ikke de heller vil ha meg. Jeg går videre til Holloway Medical Centre (Sliten fasade, flekkete vegg-til-vegg teppe, arkivsystem fra 70-tallet) snakker med damen der, hun får adressen min, men nei. Jeg hører ikke til hos dem heller. Men kanskje jeg ville prøve The Village Practice i Seven Sisters Road (gaten som krysser Holloway Road der jeg bor). Hun skriver det opp på en lapp til meg og jeg går hele veien opp igjen. Inn Seven Sisters Road, går i fem minutter innover uten å finne noe. Spør på lokale pubben og får forklaringer; det viser seg at The Village Practice faktisk ikke ligger i Seven Sisters Road, men to gater lengre ned. Jeg finner det tilslutt, går inn og spør - nei. Ikke der heller. Men det er klart jeg kan få time hos dem selv om jeg ikke er deres pasient. Ikke noe problem. Jeg må bare vente en uke. Jeg sier at det kan jeg ikke, og hun gir meg en internettadresse som jeg kan finne nærmeste legekontor på. Ikke NHS sin, men www.findmynearest.uk. Var dette min feil da? Som hadde sett etter en lege på NHS sin hjemmeside? Litt fortvilet og veldig sliten går jeg hjem, tre timer er gått siden jeg gikk ut døren hjemme. I resepsjonen hjemme spør jeg damen om hun vet om hvilken lege som hører til min adresse, og får vite at det er Holloway Medical Centre. Jeg foklarer at jeg har allerede vært der, men hun gir meg noen NHSskjema og sier at de alltid pleier å ta studentene fra The Arcade, så jeg burde bare gå tilbake og forlange en lege. Så da gjør jeg det da. Går hele veien tilbake (15 min føles langt når man egentlig skulle vært i sengen) og sier at 'jeg snakket med damen i resepsjonen min og hun sa at dere pleier å ta inn oss...' legekontordamen avbryter meg og sier en en litt sint tone 'but you only said your address (det var det hun spurte om) not that you live at The Arcade! You have to say that then.' og det hele ender med at jeg, som ikke har sagt et pip, og har gått hele veien til village practice og hjem og tilbake, beklager at jeg ikke sa hva huset jeg bodde i het, at jeg ikke visste at det betydde noe og kunne jeg være så snill å få registrere meg som pasient hos dem. Jeg fikk beskjed om å fylle ut skjemaet, gjorde det, og fikk registreringstime neste morgen.

Dag 2
Møter opp i god tid til timen min klokken 11, og får tid til å se ordentlig etter. Støvete vinduer. Litt kult bord med blad og aviser(men bare fordi det er så gammelt at det er retro). Oppslagstavle med litt brosjyrer, litt handskrevne og litt printet ut fra dataen og tusjet over - ene forteller meg at jeg ikke har mer enn fem minutter hos legen og at jeg ikke får lov å snakke om noe annet enn det timen var bestilt for. Andre var 'Is it a long time since you had you last SMEAR? Do you SMOKE? Do you have SEX? You may have c.... (husker ikke) cancer.' Veldig oppløftende. Grønne plaststoler er stilt opp langs veggen, jeg kikker ned og gulvet er (selvfølgelig) dekket av et nedslitt, grått vegg-til-vegg teppe FULLT av ubestemmelige flekker. Små flekker, store flekker, mørke flekker, lyse flekker, hele kolonier av flekker... Jeg hever blikket, svelger, og går bort til damen for å fortelle at jeg er her. Navn, tid .... Ja, det stemmer. Hun gir meg en plastbeholder, jeg ser spørrende på henne.
'You can go in there and do it. Wrap it in paper.'
'Is it a urine test??'
Hun nikker. Ehm...ok. Urinprøve? For en halsbetennelse? Greit. Jeg går inn og tisser i boksen, skal til å gi den til henne (godt skylt, såklart) men nei. Jeg får beskjed om å pakke den inn i dopapir og holde den til hun er klar til å se meg. Så da sitter jeg der, i den grønne plaststolen og kikker ned på det flekkete teppet, febersvett og med urinprøven i fanget. Får komme inn til sykepleieren/damen i resepsjonen etter et kvarter, hun måler og veier meg, tar blodtrykket stiller meg noen spørsmål (litt irritert over at mitt svar at jeg trente en til to ganger i uken, men ikke siste to ukene ble til 'avoids excercise' på skjemaet hennes) og det hele er over på ti minutter. Jeg får ny time neste dag. Ingen ledig i dag? Nei, det er overhodet ikke mulig.


Dag 3
Jeg kommer fem minutter før avtalen. Sier fra at jeg har kommet, venter to minutter, svisj inn, ja, du har en halsinfeksjon, stetoskop (heter det det?) på ryggen, du får penicillin kom tilbake for en resept til hvis ikke du er helt frisk om en uke, svisj ut ingenting å betale rett til boots medisin 6 pund og jeg er hjemme 45 minutter etter at jeg gikk ut. Ok, så da er det greit - når du først har kommet deg inn i systemet. Veldig effektivt, lege med påklistret smil, javel - men han gjorde jo jobben sin og nå er jeg forhåpentligvis bra igjen snart. Bra jeg ikke hadde noe vanskeligere å snakke med legen om - men han hadde sikkert fikset medisiner for det også. Men nå skal jeg slutte å være så kritisk, egentlig er jeg veldig lettet over at alt er sorted out, og krysser fingrene for at jeg ikke blir syk igjen på en stund.