Lovely London

Med alt pratet om hvor mye bra folk det er i London, hvor lett det er å bli kjent med nye folk, og om energien i byen som folk flytter til hele tiden - tenkte jeg å fortelle hva jeg gjorde i går kveld (fredag) - det illustrerer mangfoldet av internasjonale London. Dette er en helt vanlig, standard kveld ut for meg, ikke noe utenom det vanlige. For de av mine lesere som kjenner til Bergens uteliv (siste årene, ikke på 60-tallet, folkens), minner London litt, bare at det er mye større. Det pussige er at jeg møter folk jeg kjenner, tilfeldig, på gaten, på puben, selv om jeg bare kjenner...kanskje 20 av Londons 8 millioner innbyggere (indre London).

Så iallefall, jeg har en avtale med Laura, en dansk venninne som jobbet på Scandi kitchen før; vi har avtalt å møtes på Music hall eller hva det heter i Shoreditch (bydel rett øst for sentrum, ligger rett nord for Liverpool Street). Jeg er på vei ut døren da hun ringer og er superstresset fordi hun akkurat har snakket med en i klassen og har plutselig masse businessgreier hun må finne ut av før eksamen om en uke. Det er jo forståelig, men jeg står der i kåpe og med rosa negler - og bestemmer meg for å gå ut likevel. Jeg går ned til Angel, og ender opp på Keston Lodgë (teit navn, jeg vet, med prikkene og det) i Upper Street - en småfunky bar/pub, kjent for gode drinker, billig kaffe om dagen og typisk klientell nyutdannede bankers, studenter, litt som i shoreditch men ikke fullt så frika. Jeg prater med to russisk-kanadiske halvbrødre en stund (treffer alltid noen fra kanada hver gang jeg er der, må være 'lodge'-biten som tiltrekker dem), kommer i snakk med noen kulinger fra Paris og Karibien som skal til Electric Ballroom i Old Street (som er like ved der Laura og jeg hadde tenkt oss først). Jeg joiner dem på bussen og er glad for det - EB har bra musikk, blinkende lysgulv (dere vet sånn fikanter som skifter farge som du danser på), lysekroner, fløyel og hæla i taket. Flotte greier. Vi danser til indie/rock/punk-musikk, og er fornøyde - dvs jeg begynner å bli lei av franskene som viser seg å ha funky stil en ikke så mye mer. Perfect timing - jeg treffer Jorge, som jeg kjenner igjen men ikke helt husker hvor fra. vi finner raskt ut av det - han kjenner kjæresten til en kompis av meg fra skolen, og var på en fest jeg var på hos dem to måneder siden. De er en gjeng på 8 personer der den kvelden, ikke helt oversikten over hvordan alle kjenner hverandre, men er 5 spanjoler, to av dem bor i Italia, en fra Chile, en spansk jente som jobber på et arkitektkontor i London og kollegaen hennes fra Frankfurt. Kjempehyggelige folk, så jeg ditcher franskene og stikker med dem til en 'open till late'-klubb rett nedi gaten. På veien treffer vi Rio og Mika fra Japan, som blir med oss til klubben. Her er det house for alle penga, vi danser i noen timer, og går hjem rundt fire; veldig sømmelig tid syns jeg. Pilar, Miguel og Jenny skal samme vei som jeg, så vi går sammen til busstoppet, venter fem minutter før bussen. De går av noen stopp før meg, samtidig kommer Arne på, en islandsk personlig trener/psykologistudent som ikke klarer å stoppe å snakke om seg selv på de fire stoppene til bussen stopper rett utenfor døren min. Jeg går inn og rett i seng, fornøyd med det man må kalle en velykket kveld på byn.

Nå skal jeg studere i noen timer før jeg skal møte Nick, kjæresten til Louise(som jeg jobber med), vi skal lage deilig lammemiddag til Louise kommer hjem fra jobb - det er jo påskeaften, tross alt.